Camilla Collett, født Wergeland (1813-1895)

Camilla Collett ble født i 1813, nøyaktig 100 år før norske kvinner fikk stemmerett på samme grunnlag som menn. Hun var forfatter og samfunnsdebattant i en tid hvor kvinner helst ikke skulle være noen av delene.

Camilla Collett var opptatt av kvinnefrigjøring, og spesielt ønsket hun å frigjøre kvinners følelser. Hennes mening var at så lenge kvinner ble opplært til å undertrykke følelsene sine og ikke fikk velge hvem de ville gifte seg med, var det tilfeldigheter som avgjorde hvorvidt ekteskap ble lykkelige eller ikke. Hun ble et viktig forbilde for den tidlige kvinnebevegelsen i Norge.

 

Om jeg var Faders Søn

17 år gammel møtte Camilla dikteren Johan Sebastian Welhaven hos felles venner, og forelsket seg i ham. Hun betrodde seg til dagboken og i brev til venninnen Emilie Diriks om den vanskelige situasjonen dette skapte. I tillegg diskuterte de to mangelen på utfoldelsesmuligheter i livet sitt, og de skrev om litteratur de leste, særlig om hvordan kvinner ble framstilt.

Camillas far og bror, Nikolai og Henrik Wergeland, lå i politisk strid med Welhaven, men selv sto hun på Welhavens side. Som kvinne kunne hun ikke hevde sine meninger offentlig. Om «jeg var Faders Søn og ikke Datter, da vilde jeg skrive for Dæmringen, ja jeg ønsket at jeg var det, skjønt Fader beder vel Gud bevare sig blot af den Grund,» skrev den unge Camilla et i brev i 1835. Med dette mener hun at hun ville ha skrevet positivt om Welhavens bok Norges Dæmring i avisen Den Constitutionelle.

De to møttes på ball og gjennom venner, men hvorvidt Welhaven gjengjeldte Camillas følelser, vet vi ikke. Etter noen år prøvde Camilla å få til et nærmere vennskap, men ble avvist.

 

Frisk av å skrive?

Etter nærmere seks år måtte Camilla innse at det aldri ville bli noe forhold mellom henne og Welhaven. I denne perioden ble hun syk og satt på diverse kurer for å bli frisk igjen. Så satte hun seg til skrivebordet og analyserte følelsene for Welhaven i form av erindringer. Hun flettet disse sammen med dagboksnotater og brev. Denne tekstsamlingen, Optegnelser fra ungdomsaarene, ble utgitt som bok i 1926, lenge etter Camilla Collets død.

Kanskje var det dette arbeidet som ga henne kreftene tilbake? I alle fall kan det sies at skrivingen førte til hennes feministiske oppvåkning. Hun konkluderte med at kvinnens kjærlighetsevne er større enn mannens, og at kvinner må gjøres bevisste på den offerviljen som følger med kjærligheten.

 

Ekteskapet ga posisjon

I 1839 forlovet Camilla seg i hemmelighet med Peter Jonas Collett. Det tok to år før de endelig kunne gifte seg, en periode han brukte på en dannelsesreise i Europa mens hun ventet – og utvekslet brev med forloveden for at de skulle bli bedre kjent.

Ekteskapet ga en posisjon og muligheter Camilla manglet som ugift. Ekteparet samarbeidet om å skrive artikler og essays som kom på trykk under mannens navn. I 1842 kom dessuten Camilla Collets essay Strikketøisbetragtninger. Det er antakelig det første hun fikk på trykk hvor hun ikke hadde samarbeidet med mannen. Forfatteren var anonym, men det var Camilla Collett som hadde skrevet det. Her anklager hun i sarkastiske ordelag menn for å svikte kvinnene. Menn har tilgang på langt mer utdannelse og erfaring enn kvinner, og da burde de også dele sine kunnskaper med kvinnene. Men det gjør de ikke, skrev Collett.

I 1852 døde Peter Jonas, og Camilla Collett satt igjen med fire små sønner, en liten enkepensjon og tapt status. Forventningen var at hun skulle flytte inn hos en av mannens brødre og leve et tilbaketrukket liv, men hun gjorde opprør mot denne konvensjonen. Hun plasserte to av sønnene hos hver sin onkel, og tok de to andre guttene samt det påbegynte manuskriptet til sitt mest kjente verk, Amtmandens Døttre, med seg til København. Boka var Norges første tendensroman, det vil si en roman som tar opp sosiale problemer i samtiden.

Det neste Collett ga ut, var Fortællinger, en samling fortellinger som var inspirert av folkeeventyr. Også her er det kvinners livssituasjon som blir diskutert, denne gangen i ulike samfunnsklasser. Hun viser hvordan menn styrer kvinners skjebne både i overklassen og i arbeiderklassen.

Etter mannens død levde Camilla store deler av livet på reisefot. Hun gjorde skrivingen til et levebrød, først anonymt, senere under eget navn. Hun møtte kritikk for at hun forlot sønnene sine, for at hun ikke unnskyldte seg at hun som kvinne dristet seg til å skrive, og for at hun brukte personlige erfaringer i det hun skrev. Kvinneidealet var beskjedenhet, og hun ble stadig beskyldt for å være selvopptatt. Men Camilla Collett mente at en forfatter må si sannheten, selv når den er ubehagelig og skaffer en fiender.

Kilder og lesetips

 

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet,  Akersgata 59, Postboks 8036 Dep, 0030 Oslo   |   Tlf: 22 24 90 90, Faks: 22 24 95 15 

E-post: stemmerettsjubileet@bld.dep.no  |  Nettredaktør: Linda Sørfjord |  Ansvarlig redaktør: Maria Brit Espinoza

Kontaktpersoner Stemmerettsjubileet: Kurt Ole Linn, kol@bld.dep.no, 22 24 24 70 

© Copyright 2017 Stemmerettsjubileet 1913 - 2013.